Med "identifikasjon av betalingsmidler" menes måten betalingsmidlene er registrert på i offentlige instrumenter som dokumenterer handlinger eller avtaler som har til formål å foreta en juridisk-reell endring med vederlag i penger. Identifiseringen av betalingsmidlene som brukes av partene i handlinger og kontrakter som har tilgang til registrene, er derfor et privatrettslig anliggende, særlig et anliggende for pantelånere og notarer. Lov 36/2006, av 29. november, om tiltak for å forebygge skattesvindel, med det formål å redusere svindel i eiendomssektoren ved å gjøre det lettere å innhente informasjon for bedre å kunne overvåke overdragelser og effektiv bruk av fast eiendom, fastsetter imidlertid plikten til å registrere betalingsmidlene som brukes i notarialakterer knyttet til handlinger og kontrakter om fast eiendom, som et nødvendig krav for registrering i eiendomsregisteret av slike akter - heter det i fortalen - og for dette formålet endrer den art. 24 i notarialoven (LN), 21 og 254 i panteloven (LH). Art. 177 i notarialreglementet (RN) er en videreutvikling av art. 24 i LN, som etter instruksen fra Generaldirektoratet for registre og notarer (DGRN) av 28. november 2006 har vært gjenstand for flere endringer, senest ved kongelig resolusjon 1/2010 av 8. januar.
Dette formålet med bedrageribekjempelse har i den senere tid blitt innhentet av den økende organiserte kriminaliteten, terrorismen og relaterte økonomiske forbrytelser, og den alvorlige skaden de påfører det finansielle systemet og verdensøkonomien, noe som gjør plikten til å identifisere betalingsmidler til et effektivt instrument for å unngå at deres opprinnelse og bruk til ulovlige formål blir skjult.
På grunn av at visse betalingsmidler er anonyme eller vanskelige å spore, og fordi de er lette å transportere, særlig over landegrensene - kontanter eller kontantlignende midler, konfiskerte kontanter, kryptoaktiva, utenlandsk valuta, forhåndsbetalte kort osv. - er det et mål å kontrollere bruken av og handelen med visse betalingsmidler på grunn av den høye risikoen de utgjør for å bli brukt til slike formål. LPBCFT er imidlertid begrenset til å regulere den obligatoriske erklæringen om betalingsmiddelbevegelser, som vi skal se nedenfor, og visse aspekter knyttet til dette, og vi må derfor henvise til bestemmelsene om identifisering av betalingsmidler i sivil-, notar- og pantelovgivningen, hovedsakelig i artikkel 24 i notarloven, artikkel 21 og 254 i panteloven og artikkel 177 i notarforskriften.
Som følge av reformen av lov 36/2006 har det oppstått en debatt om rekkevidden av registerets kvalifikasjoner med hensyn til plikten til å identifisere betalingsmidlene, og det har tilspisset seg om manglende eller mangelfull identifisering av betalingsmidlene kan føre til stenging av registeret.
Lov 10/2010, av 28. april, om forebygging av hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme (LPBCFT) tillegger registrarene rollen som pliktsubjekter i art. 2.1.n), noe som gjør betydningen av registerkvalifiseringen som en kontroll av plikten til å identifisere betalingsmidlene som pålegges i samme lov, utvilsom.
Den begrensende eller restriktive teorien om registerkvalifisering på dette punktet er basert på forutsetningen om at ettersom dette ikke er en reell juridisk sak, er det ingen kvalifikasjon i teknisk juridisk forstand, og derfor er muligheten for registraren å suspendere registreringen for manglende akkreditering av betalingsmidlene begrenset til det tilfellet der partenes nektelse av å identifisere betalingsmidlene er registrert i gjerningen, i henhold til art. 254.3 LH. -vid. DGRN Res. av 18. mai 2007 og 26. mai 2008.
Imidlertid, og særlig etter de senere reformene av notarialreglementet (RN), følger både flertallsdoktrinen og DGRN den brede eller bekreftende tesen om registerkvalifisering av betalingsmidlene - Res. 2. juni, 6. juli og 5. september 2009, 5. mars 2010, 22. november 2013, 9. desember 2014, 11. mars, 22. juli og 8. november 2016, 12. april 2018 og Res. DGSJFP av 8. september 2023, blant mange andre; selv de avgjørelsene som forsvarer den restriktive teorien, innrømmer at registraren må undersøke om det er mangler i denne identifikasjonen og kontrollere at notaren har registrert de punktene som er nevnt i art. 24 LN. Lov 36/2006 fastslår selv i fortalen at effektiviteten av lovens bestemmelser garanteres av plikten til å registrere betalingsmidlene som brukes i notarialdokumenter som gjelder handlinger og kontrakter om fast eiendom, "som et nødvendig krav for registrering i eiendomsregisteret". Og i begrunnelsen til RD 1/2010 står det at formålet er å spesifisere hvilke spesifikke opplysninger som må inkluderes i det offentlige skjøtet for visse betalingsmidler, enten ved hjelp av dokumentarisk akkreditering eller ved erklæring for notarius publicus, "slik at nevnte betalingsmiddel forstås som tilstrekkelig identifisert, noe som gir tilgang til grunnboken for det offentlige skjøtet". DGRN fastslår således at lov 36/2006, når det gjelder tinglysingsmyndighetenes kvalifikasjoner, fokuserte på to aspekter: a) plikten til å kontrollere om offentlige skjøter som gjelder handlinger eller kontrakter der eiendomsrett og andre tinglige rettigheter til fast eiendom som nevnt i artikkel 24 LN erklæres, overføres, beheftes, endres eller opphører mot vederlag, ikke bare uttrykker de omstendighetene som registreringen nødvendigvis må inneholde, men også identifikasjon av betalingsmidlene som brukes, i samsvar med artikkel 21.2 LH; og b) plikten til å kontrollere om offentlige skjøter som gjelder handlinger eller kontrakter der eiendomsrett og andre tinglige rettigheter til fast eiendom som nevnt i artikkel 24 LN erklæres, overføres, beheftes, endres eller opphører mot vederlag, ikke bare uttrykker de omstendighetene som registreringen nødvendigvis må inneholde, men også identifikasjon av betalingsmidlene som brukes, i samsvar med artikkel 21.2 LH. 21.2 LH; og b) stenging av registeret med hensyn til offentlige skjøter der notaren, hvis prisen består av penger eller et tegn som representerer penger, har registrert at partene helt eller delvis har nektet å identifisere dataene eller dokumentene knyttet til betalingsmidlene som er brukt - Art. 254.3 LH-, skjøter som vil bli ansett for å være berørt av en mangel som kan rettes, og mangelen vil bare bli ansett for å være rettet når et skjøte presenteres i registeret der alle betalingsmidlene som er brukt er identifisert i samsvar med art. 254.4 LH. DGRN-resolusjonen av 11. mars 2016 - som er en presisering av den nevnte DGRN-resolusjonen av 18. mai 2007 - bekrefter uttrykkelig kompetansen til registerføreren, som må undersøke og, om nødvendig, suspendere registreringen når identifikasjonen er mangelfull. I resolusjonen av 12. april 2018 påpekes det at stenging av registeret i henhold til art. 254.3 LH ikke er et svar på en materiell juridisk vurdering av ineffektiviteten til den rettslige transaksjonen som skal registreres, men snarere at "uavhengig av dens sivile gyldighet, utgjør den et instrument for samarbeid med det allmenne målet om å forhindre skattesvindel i eiendomssfæren" - en idé som er perfekt anvendelig på CBPP/FT-området. Den siste resolusjonen fra DGSJFP av 8. september 2023 markerer en milepæl ved å uttrykkelig henvise til stenging av registeret "på grunn av manglende overholdelse av anti-hvitvaskingsregelverket" med hensyn til identifisering av betalingsmidler, og opprettholder samme argumentasjon som de tidligere resolusjonene.
Når det gjelder det spesifikke omfanget av registerkvalifiseringen og nedleggelsen av registeret, fastslår den gjentatte doktrinen fra DGRN/DGSJFP - se blant annet Res. DGSJFP 8. mars 2022 - at art. 177 RN, pfo. 5º gjelder, siden pfo. 2 og 4 henviser til notarens forpliktelser med hensyn til identifisering av betalingsmidlene, og manglende overholdelse av disse vil resultere i tilsvarende forpliktelser. Følgelig vil betalingsmidlene anses å være identifisert hvis deres vesentlige elementer er angitt i skjøtet, enten ved hjelp av dokumentasjon eller ved manifestasjon; hvis det er en sjekk, vil det være tilstrekkelig å angi utsteder, mottaker, mottaker, hvis den er nominativ, dato og beløp; hvis det er en overføring, utsteder, mottaker, dato, beløp, utstedende og opprinnelig institusjon og mottaker eller begunstiget.
1.- MVA: Selv om merverdiavgiftsbeløpet strengt tatt ikke utgjør salgsprisen, er Res. DGRN av 9. juli 2009 sidestiller det med prisen med hensyn til begrunnelsen for midlene som brukes av kjøperen, siden det på grunn av den obligatoriske tilbakevirkningen oppstår en kreditt for beløpet på kjøpstidspunktet til fordel for selgeren, som han gjør sin egen på betalingstidspunktet, og, siden begge beløpene - prisen og beløpet som skal betales ved å overføre avgiften - er sivilrettslige bestanddeler av det totale beløpet som skal betales av kjøperen som pengeytelser som følge av kontrakten, må de anses å være likestilte og underlagt de samme reglene for betaling med løsningsformål.
2.- Avbestilling av boliglån: Dette er kanskje det mest omdiskuterte tilfellet. I 2007 avviste kvalifikasjonskriteriekommisjonen til Association of Registrars behovet for akkreditering av betalingsmidlene ved kansellering av pantelånet mot betaling, ettersom det ikke er en handling mot vederlag eller gratis, men en handling som forfaller, og i samme forstand nevnte RDGRN av 18. mai 2007 allerede - om enn obiter dicta - med tanke på at kanselleringen ikke innebærer utryddelse av den reelle rettigheten (pantelånet) ved en handling mot vederlag - ex art. 21.2 LH - men snarere dette. 21.2 LH - men at dette snarere skjer ved at den sikrede forpliktelsen opphører, gitt dens aksessoriske karakter. Den senere doktrinen, uten å gå inn i tekniske diskusjoner, går imidlertid inn for kravet om å identifisere betalingsmidlene også ved kansellering av pant, for selv om det ikke kan være det eneste og viktigste perspektivet som tas i betraktning, er det den posisjonen som er mest i tråd med ånden i lov 36/2006, som går ut på at offentlige myndigheter skal få informasjon om sporbarheten av overføringer for å unngå svindel; Ettersom kansellering av et pantelån er en handling som innebærer en betaling, i det minste når det gjelder lån til kjøp av eiendom, må det kreves at betalingsmidlene identifiseres. Spesielt må betalingsmidlene identifiseres i tidlige kanselleringer, eller i suksessive kanselleringer, som er de mest sannsynlige tilfellene for å skjule et ulovlig formål. Sammenslutningen av registerførere (CORPME) inkluderer tidlig kansellering av boliglån og suksessive kanselleringer av boliglån uten en logisk forklaring blant scenariene som er parametrisert i varsler som kan føre til varsling til CRAB. Commission for the Prevention of Money Laundering and Monetary Offences (CPBCIM) inkluderer også gjentatte kanselleringer av boliglån i god tid før den opprinnelig avtalte sluttdatoen i sin katalog over eksemplariske risikooperasjoner for notarer, registrarer, advokater, revisorer og andre fagfolk i den juridiske sektoren.
3.- Kansellering av resolusjonære vilkår: Det som er sagt om kansellering av pantelån, gjelder også for kansellering av resolusjonære vilkår på grunn av betaling av den sikrede forpliktelsen. DGRN-resolusjonen av 25. juli 2019 avviser imidlertid behovet for å identifisere betalingsmidlene ved kansellering av resolutory condition på grunn av avtalt utløp, ettersom det ikke er en handling eller kontrakt for verdifullt vederlag, men snarere utryddelse av en garantirettighet på grunn av avtalt utløp som oppfyller kravene som er avtalt av partene, i samsvar med art. 82 LH, med utløpet av art. 82 LH. 82 LH, der utløpet av garantiperioden er den vesentlige forutsetningen for kansellering, og ikke oppfyllelsen av den garanterte forpliktelsen; og dette uavhengig av om betalingen av det utsatte beløpet har funnet sted eller ikke, og selv om det finnes ukrediterte betalinger. Til tross for den negative holdningen i denne avgjørelsen, kan det utledes av den a sensu contrario at dersom årsaken til opphevelsen av det resolutive vilkåret var oppfyllelsen av den sikrede forpliktelsen, ville kravet om akkreditering av betalingsmidlene være hensiktsmessig.
4.- Utsatt pris: DGRN anser det som unødvendig å identifisere betalingsmidlene i dette tilfellet, ettersom DGRN forstår det slik at artiklene 21 og 254 LH og 24 LN og 177 RN refererer til betalinger som gjøres på tidspunktet for utstedelse av skjøtet eller før det, men under ingen omstendighet til betalinger av utsatte beløp, uavhengig av om registreringen angir i hvilken form avtalepartene har avtalt de fremtidige betalingene i samsvar med artikkel 10 LH, og uten at det berører det faktum at registreringen ikke inkluderer i hvilken form avtalepartene har avtalt de fremtidige betalingene i samsvar med artikkel 10 LH. 10 LH, og uten å foregripe hvorvidt tinglysing ved marginalnotis av kjøperens betaling av et beløp etter tinglysing, i samsvar med art. 58.1 i boliglånsforskriften (RH), er underlagt kravene til registrering av betalingsmåten - se Res. DGRN av 9. juli og 12. november 2009, 10. juli og 12. november 2012 og Res. DGSJFP av 28. juli 2021 og 8. mars 2022-. Imidlertid er utsettelse eller avdragsbetaling av en betydelig del av prisen i løpet av kort tid uten å etablere en betalingsgaranti eller påløpte renter et av de indikative tilfellene som gir opphav til det tilsvarende parameteriserte varselet, med sikte på en mulig kommunikasjon til CRAB; og CPBCIM inkluderer også i sin katalog over eksemplariske risikotransaksjoner utsettelse av betaling til en dato veldig nær tidspunktet for autorisasjon, uten logisk forklaring, og spesielt hvis det ikke er etablert noen garanti for å sikre det.
5.- Gjeldserkjennelser: Problemstillingen er særlig relevant når den gir opphav til en overføring av fast eiendom - eller løsøre - som betaling for den erkjente gjelden. DGRN har i Res. 11. mars 2013, 9. desember 2014, 2. september 2016 og 19. mai 2017 fastslått at kravet om å identifisere betalingsmidlene også gjelder for gjeldserkjennelser; med andre ord må midlene eller instrumentene som skyldneren mottok pengene som genererte gjelden gjennom, identifiseres, bortsett fra i de tilfellene, som angitt i Res. 22. november 2013 og 2. september 2016, der det ikke var penger involvert i opphavet til gjelden, for eksempel i en kontrakt om levering av tjenester som garanti for betaling, der debitor stiller pant til fordel for kreditor. DGRN-resolusjonen av 11. mars 2013 erklærer at kravet om akkreditering av betalingsmidlene gjelder for anerkjennelse av gjeld i forbindelse med et gjensidig lån, ettersom det er en kontrakt om vederlag med betalinger i penger; og i resolusjonen av 9. desember 2014 advares det om at ettersom lånet er årsaken til gjelden som anerkjennes og som utløser den påfølgende overdragelsen, "må man unngå en fiktiv anerkjennelse som gjør det umulig å kontrollere eventuell hvitvasking av penger, og derfor må den faktiske overdragelsen av eiendeler som utgjør gjelden akkrediteres".
6.- Overdragelse av eiendeler: Ovennevnte doktrine gjelder for overdragelse av fast eiendom fra et selskap til aksjonærene som følge av et lån som sistnevnte har gitt til selskapet, og det må oppgis og eventuelt akkrediteres hvordan lånet ble overdratt, og i mellomtiden må registreringen suspenderes - Catalonia Seminar av 17. desember 2013. Det samme gjelder ved overdragelse av fast eiendom som vederlag mellom selskaper, ettersom vederlaget ikke består av aksjer eller andeler, slik som ved fusjoner, må det kreves bevis på prisen for overdragelsen - i penger eller på annen måte - og betalingsmåten må spesifiseres - artikkel 10 og 254 LH og tilhørende artikler.
7.- Motregning av kreditter: Ved salg av eiendom mellom selskaper der prisen betales "ved motregning av kreditter", gjelder også plikten til å identifisere betalingsmåten, i den grad rettsforholdet har involvert en pengeoverføring, på de vilkår som er fastsatt i artiklene 254 LH og 177 RN - Seminar of Catalonia av 3. mai 2018-. Tilfeller der en del av prisen betales ved å slette en gjeld som kjøperen har inngått med selgeren - for eksempel for ubetalt husleie - anses imidlertid å være annerledes, siden slik tidligere gjeld er fremmed for overdragelsen av eierskapskontrakten som søkes registrert, og derfor for registreringen, vil betalingsmidlene i prinsippet forbli utenfor registerkvalifikasjonen, uten at det berører omstendighetene ved operasjonen som gjør det tilrådelig å varsle CRAB - Hdez. Crespo Seminar, nr. 30, april-juni 2011-.
8.- Private dokumenter: selv om art. 21 LH og 24 LN henviser til "offentlige dokumenter som gjelder handlinger eller avtaler hvorved eiendomsrett og andre tinglige rettigheter til fast eiendom erklæres, stiftes, overføres, belastes, endres eller opphører mot vederlag", forstår DGRN at lovens krav om identifikasjon av betalingsmidlene også gjelder for konverteringsdokumenter til offentlige dokumenter av private dokumenter som er autorisert etter ikrafttredelsen av lov 36/2006, og dette selv om kontrakten hadde blitt inngått eller betalingene de refererer til hadde funnet sted på et tidligere tidspunkt, og erklærer at, gitt at formålet med art. 177 NR ikke er å regulere eiendomsretten til fast eiendom. 177 NR ikke er å regulere formen på betalingene, men at de skal registreres i de offentlige dokumentene som dokumenterer handlinger eller kontrakter hvis formål er en juridisk-reell mutasjon med vederlag i penger, vil de påfølgende formuleringene som er gitt til den, bli brukt på dokumentene som er gitt i løpet av deres respektive gyldighetsperioder - se Res. 5. september 2009, 2. juni 2010, 11. mars 2013, 8. november 2016-. Den nevnte DGSJFP-resolusjonen av 8. september 2023, i forbindelse med en opphøyelse av et privat dokument til offentlig skjøte som en prioritetstittel for registrering i henhold til art. 205 LH, der det ikke nevnes hvilke betalingsmidler som er brukt, bekrefter anvendelsen av dette kravet på prioritetsdokumenter som er overførbare og mot vederlag, som for eksempel opphøyelse til offentlig skjøte av et privat dokument som fungerer som en foreløpig tittel for kjøp og salg, og erklærer at "manglende overholdelse av reglene om hvitvasking vil føre til stenging av registeret". Dette setter spørsmålstegn ved tesen om at kravene til identifikasjon av betalingsmiddelet og særlig omfanget av registerkvalifikasjonen og stenging av registeret bare gjelder for offentlige skjøter. Dette kan føre til spørsmålet om de også gjelder for kjøp og salg som er undertegnet i et privat dokument og deretter inkludert i en kjennelse som godkjenner en immatrikuleringsprosedyre, på grunn av analogien med tilfellet som er omhandlet i Res. 8. september 2023.
